En hule til blekkspruten og meg

Jeg sitter og ser på en dokumentar med tittel «Hva jeg lærte av en blekksprut». Akkurat nå jakter haien på blekkspruten, og i ett jafs biter den av én av blekksprutens armer. Blekkspruten kommer seg tidsnok inn i hulen, under steinen, og redder livet. 

Blekkspruten er blek. Øyene lukket. Hun ligger helt stille. Prøver å restituere seg. 
Sakte men sikkert vender fargen tilbake. Øynene åpnes. 
Og en dag er blekkspruten igjen klar for en svømmetur i tangskogen. 

Litt sånn har jeg hatt det, tenkte jeg, da jeg slo av tv-en. 
Ingen har bitt av meg en arm eller andre legemsdeler. 
Men en hule er godt å ha, når kreft med spredning infiltrerer kroppen. 

Jeg har tatt imot all hjelp skolemedisinen har å tilby. Jeg har stått på selv. Fra tidligere har jeg lang erfaring med å håndtere alvorlige diagnoser. Uansett. Det har vært tøffe år. 
Jeg har vært i en hule. Har ikke delt mye. Det var best for meg. Har måttet spare på energi. 
Men nå er jeg i oppreist stilling igjen. Så hvorfor ikke gjøre noe helt nytt: Bli blogger! 

Hva skal jeg blogge om?

Komme med meninger om samfunnet. Fortelle om en alv og en motorsykkeltur. Skildre en pilegrimsvandring og hvordan det er å leve med kronisk sykdom. Blogge om velferdsstaten som er under press og om hvilken hvitvin som var Churchills favoritt. Reflektere over livets små og store utfordringer. 

Litt blanda drops, tenker du, og det har du helt rett i. Jeg har aldri blogget før. Vi får se hvor dette bærer av sted. Det blir korte tekster – følg meg – og kom gjerne med kommentarer.