Jeg føler meg som en uskarp blyant

Jeg ligger på en benk, på siden, bak meg står legen og skjærer bort mer rundt føflekken på høyre skulder. En sykepleier holder meg i hånda. Du har vært gjennom mye, sier hun. Jeg nikker. Om jeg kan spørre: Hva har vært det vanskeligste? Trettheten, svarer jeg, uten å tenke meg om. Fatigue som det heter på fagspråket. Har ikke tenkt på det, men ja. Ikke operasjoner, redsel, smerter, men det å ikke orke noe. Og da snakker jeg ikke om mens behandlinger står på. Men generelt.

 Fatigue er en vedvarende tilstand av utmattelse hvor man ikke blir bedre av å hvile. Kommer ikke til syne på hverken blodprøver eller andre tester. For mange som er behandlet for kreft er dette dessverre en av langtidsvirkningene, det samme gjelder for mange autoimmune sykdommer. Og årsaken? Det vet man ikke. Behandling? Finnes ikke. Men det finnes en rekke mestringskurs.

 Jeg klarer ikke, sier jeg. Ergoterapeuten skyver kleenex-boksen over bordet. Jeg er på rehabiliteringsopphold. Jeg klarer ikke engang å brette håndklærne, sier jeg, de henger på tørkestativet i spisestua og jeg sitter i stolen med et pledd over meg. Jeg må da kunne reise meg, se å få gjort noe, det er ikke håndklær som er greia, sier jeg, gråtkvalt, det er bare helt tomt i hele kroppen og verst av alt i hodet, jeg klarer ikke å tenke, lese en avis, ingenting. Jeg tror ikke jeg sover i løpet av dagen, men slumrer. Jeg sitter i en stol med pledd og det eneste jeg vil er at kroppen kan lystre et par beskjeder. Forstår du?

Ja og nei, jeg tror ingen fullt ut kan forstå, svarer han.

Det slipper litt, taket i nakken, fordi jeg bruker masse krefter på å forklare. Han har nok rett, det er ikke så enkelt å forstå. Jeg forstår det ikke selv heller. Før kunne jeg fylle dagen min med gjøremål uten å skjenke det en tanke. Nå er en tur i butikken rene fjellklatringen.

Hva om du prøver å sette opp en dagsplan? spør han. Jeg nikker.

Jeg føler meg som en uskarp blyant er ikke mitt uttrykk, men hentet fra boken Caffeine av Michael Pollan. For å gå inn i stoffet han skal skrive om, koffein, slutter forfatteren selv med kaffe for en periode. Slik beskriver han sin første dag: «Bevisstheten er mindre klar enn vanlig, som om luften er tykkere, alt blir tregere, inkludert evnen til å oppfatte, kunne arbeide. Jeg føler meg som en uskarp blyant. Klarer ikke å fokusere mer enn ett minutt.»

 Avhengighet av koffein går over. Fatigue er dessverre ofte en vedvarende tilstand, men ikke alltid like tilstedeværende.

Jeg forsøker å få mest mulig ut av de dagene hvor jeg, og blyanten, er kvesset.