When I, as a patient sometimes wasn't believed, wasn't listened to, I felt so little.

Invisible. What little was left of ME went up in dust. But why didn't you hit the table in protest, said a friend of mine.

From Hávamál

He must rise betimes who fain of another

or life or wealth would win

scare falls they prey to sleeping wolves,

or to slumberers victory in strife

I am sitting in the garden with my granddaughter. She has light hair that reaches to her waist. Floral summer dress. Red nail polish on tiny toenails. The sun is not yet in the middle of the sky. The day is open. I have to tell her about the operation, that they had to remove the left breast, and I can't go in the swimming pool, not yet.

We had agreed that I would teach her to swim. The first swimming lesson was supposed to be today.

I have a check-up with the doctor who operated on my fingers. Tender calculus under the skin is one of the consequences of systemic sclerosis. It is a demanding disease you have, she says. I nod. There is a lot you would have liked to contribute to, she says, yes, I say, and feel a lump in my throat, it's a pity, she says, yes, I say, and not a word about focusing on the positive. She probably understands that I'm good at it, but only this: for a little while, that she acknowledges. She sees me, not only the patient.

Many years before I was diagnosed with diffuse systemic sclerosis and breast cancer, and later with metastatic malign melanoma, I suffered from chronic back pain.

The doctor didn´t give me any diagnosis. No measurable tests that verified my narrative. It was between the lines that the pain could be caused by ... something psychological.

Do you suffer from “good girl syndrome?” they asked.

Empowerment means, among other things, stimulating and strengthening self-esteem and self-image.

A new metastasis has been discovered, says the doctor. New treatment, immunotherapy, starts in a week’s time. I thought surgery and radiation would be enough. I´m falling. Despair like ants in the body. They're trying to make a anthill. They must not.

I am home, in my living room. Women in the 1800s, laced at the waist, silk dresses. Longing for breath. Mother-in-law's tongue on the window sill. Bars for insight and view. Bored. BORED.

I turn on the bedside lamp, grab my pills and go to the bathroom. After a shower I am exhausted, but it is worth the effort, I feel clean, and a little softer in the muscles. I'll just take deodorant in my armpits and cream on my face before I go back to bed again. I'm sitting on the lid. Come on. Pull yourself together. I can 't.

I lie on a bench, on one side, the doctor is behind me, operating on the mole on my right shoulder. A nurse holds my hand. You have been through a lot, she says. I nod. If I may ask: what has been the most difficult? Fatigue, I answer, without thinking about it.

I'm watching a documentary called "My octopus’ teacher.” Right now, the shark is hunting for the squid, and in one quick mouthful it bites off one of the squid's arms. The octopus enters the cave in time, under the stone, and saves her life.

Hvordan går det?

Det spørsmålet har jeg fått mange ganger. Alltid godt ment, og så sier jeg at, joda, nå går det bedre, og så sier jeg noe om cellegift eller at alle blodprøver er bra, men jeg føler meg så trøtt.

Du ser godt ut.

I det solen stiger som en blodrød appelsin på horisonten trasker Juan avsted. Det gjelder å være tidlig ute for de beste varene, de som kan omsettes til klingende mynt, kommer med de første søppelbilene.

Juan kommer frem til søppeldynga og ser fluene sverme rundt de barna som allerede er der. Bittesmå, klebrige støvkorn kryper inn i øreganger og nesebor. Inn i øyne og munn.

Skal vi ta heisen, spør han. Han har kontor i annen etasje. Sist jeg var her – mitt første møte med NAV - sa jeg kjekt: Vi tar trappen. Han så hvordan jeg sleit meg opp trappene. Vi går ut av heisen og inn på hans kontor. Hvordan er det med deg?

Jeg benytter ofte morgenstunden til friskriving. Friskriving går helt enkelt ut på at man setter seg ved pc-en eller tar frem notatboken. Setter stoppeklokken på fem til ti minutter, og skriver. Poenget er å skrive uten å stoppe, for ikke å la kritikeren slippe til.

Jeg sitter i hagen med mitt barnebarn. Hun har lyst hår som rekker til midjen. Blomstret sommerkjole. Rød neglelakk på bittesmå tånegler. Solen står ennå ikke midt på himmelen. Dagen er åpen.

Mannen sitter i hagen hvor han en gang ropte: Se på min paraply! Han holdt rabarbraen over hodet og løp gjennom gresset. I hagen hvor tomatplanter en gang vokste i solveggen, veden var stablet under presenningen og duften fra nystekte börek med spinat og fetaost smøg seg inn i neseborene. Skapte ørsmå bevegelser i munnviken. Han sitter i hagen hvor naboer kom for en kopp kaffe. Eller en slivovits.

Hennes rake holdning. Hennes integritet.

I 2008 var jeg på oppdrag for Redd Barna i Skopje, Makedonia. Jeg samarbeidet med det lokale UNHCR-kontoret. Målgruppen var romfolk som hadde flyktet fra krigen i Kosovo til Makedonia.

Jeg glemmer aldri dagen da en av pasientene rømte fra Gaustad psykiatriske sykehus. Ønske om frihet må ha ligget et sted i den gamle skrotten selv etter alle de årene hun var innstengt. Nesten et helt liv.

Da jeg som pasient ikke ble trodd, ikke ble lyttet til, følte jeg meg så liten. Usynlig. Det lille som var igjen av MEG ble borte. Gikk opp i støv. Men hvorfor slo du ikke i bordet, sa en venn av meg.

For det første handlet det om at jeg var syk, hadde ikke krefter. Jeg prøvde. «Det kan ikke stemme,» forsøkte jeg å si. Ble ikke hørt. Legen bare duret i vei. Jeg gav opp. Fordi jeg ikke hadde krefter og fordi det lå lagret i underbevisstheten, kanskje de har rett. Det sitter nok i hodet.