En spisspose med bringebærdrops

 Jeg tenner nattbordslampa, finner frem tabletter og kommer meg på badet. Etter dusjingen er jeg utslitt, men det er verdt anstrengelsen, ren, og litt mykere i musklene. Jeg skal bare ta deodorant i armhulene og krem i ansiktet før jeg legger meg igjen. Jeg sitter på dolokket. Kom igjen. Ta deg sammen. Jeg klarer det ikke. Fortvilelsen begynner i stortåa. Forplanter seg oppover i kroppen. Setter seg fast i magen. I halsen.

Glem kremen, hører jeg en trøstende stemme viske, legg deg nå, du klarte å dusje. Et steg av gangen.

Diagnosen fører med seg fatigue leste jeg i en brosjyre på sykehuset. Man oppfordres til å være bevisst på hva som er energitappende og hva som er energigivende. Gjerne notere det hele ned og så blir det et slags regnskap med inn og ut poster, akkurat som mammas husholdningsbok fra Larvik Sparebank. Kanskje et slikt oppsett er nyttig, men jeg orker ikke. Det er vel heller ikke så mye å føre på inntektsposten.

 Jeg sover og dormer og sover. Jeg tenker på doktor Pi som er der om jeg trenger ham. Solen står opp litt tidligere for hver dag. Jeg drømmer at jeg henter inn soltørkede lakener fra klessnoren. Jeg føner mitt korte hår i to omganger. Jeg hviler etter frokost. Hvitveisen spirer. 

Kjære systemiske sklerose kan du spise av min kropp uten å gjøre meg så trøtt

jeg vil ikke slumre som Edda/ falmende boksider på linoleumsgulvet

ikke det?

kan jeg i det minste få en spisspose med bringebærdrops

dynket i melis

så kan jeg suge i meg sommer

en vinterdag