Skyfangeren
Boken er en underlig blanding av islandsk mystikk og barsk sosialrealisme. Kjartan er en sterkt traumatisert gutt, men som psykolog kan jeg ikke la være å tenke på at han har solide relasjonserfaringer og en pålitelig indre struktur.Dette er en bok jeg anbefaler på det varmeste (Erik Larsen, professor emeritus).
Jeg skrev denne romanen for noe år siden. Du kan kjøpe boken via min nettside, klikk på mine bøker, og i alle landets bokhandlere.
Her kan du lese prologen:
Gutten i matrosdressen sitter i en hage, i en huske og over ham, i kirsebærtreets krone, skjer underverker. Av knopper, like små som tante Svalas knappenålshoder, springer blekrosa blomster ut og fyller hele treet som et brudeslør. Blekrosa blomster blir til røde, saftige kirsebær som henger på grønne stilker helt til mamma Astros plukker dem i kurven. Det er rart, tenker gutten, at kirsebærtreet som står der helt nakent om vinteren, med snø som balanserer på tynne greiner kan forvandler seg til likør.
Gutten kan lese, det lærte han i fjor. Han tar opp en lapp fra bukselomma med et dikt fra Håvamål. ”Opp i otta og ut må han som vil røve liv og rikdom.” Han vil lære strofen utenat, ikke fordi han må, sånn som med salmeversene på skolen, men fordi han vil. For når mamma Ástros og tantene hans skal lage kirsebærlikør og latter og ord og nynning og stearinlys fyller kjøkkenet, da vil han overraske dem å si diktet utenat. Tante Margaret vil klappe i hendene for det er hun som lærer gutten om Håvamål og sammen vil de fremsi resten av strofen: sjelden får liggende ulv et lår eller sovende mann seier. Mamma Astros vil kysse gutten sin på kinnet og lukten av henne blander seg med kirsebær.
De islandske kvinnene passer like godt på gutten i matrosdressen som alvene passer på barna sine som bor under lavaens størknede skorpe på den andre siden av Atlanterhavet. De islandske kvinnene kunne ikke ta med seg et kirsebærtre over havet for det fantes ikke trær med blekrosa blomster der de kom fra. Men de tok med seg gutten, han ble pakket inn i babyteppe og holdt tett inntil barmen mens skipet tok dem over havet.
Gutten i matrosdressen sitter i en tid, i en huske, i en hage og han ser ikke eneste sky på himmelen, bare fine, røde linjer som tegner seg mot horisonten i det solen går ned. Det ser ut som sukkerspinn, tenker gutten, akkurat som sukkerspinnet han og Una får når de er på tivoli, mykt, rosa. Una, ville vakre, som gutten tenker på som storesøsteren sin enda hun er tanten hans.
Gutten brekker en kvist av kirsebærtreet, lukker øynene og den store kragen på matrosdressen bretter seg ut og han kan fly! Han flyr helt frem til solstrålenes røde striper. Han tar grenen fra treet og fører den inn i himmelens røde edderkoppnett og sukkerspinn fester seg rundt kvisten. Med en stor rød kule flyr gutten tilbake til husken under kirsebærtreets krone. Og om tantene hans, eller mamma Astros spør hvor han fått sukkerspinnet fra, kan han svare: Det hentet jeg i himmelen. Og han kan også fortelle de fire søstrene fra foten av Sneifellsjøkelen på Vest Island at han ikke så en eneste uværssky der oppe på himmelen.
