New Public Management
I Jacques Tati`s film fra 1948, Jour de Fête, sykler postmannen plystrende rundt i en fransk landsby med brev, telegrammer og aviser. Han har tid, og setter seg ned hos Madame og prater om innhøsting av druer og sier ja takk til en kaffe på baren med stamgjestene.
Men en dag ser han en amerikansk film om hvordan de leverer posten «over there». Der er effektiviteten satt i høysetet. Vår postmann setter i gang med disse moderne metodene fra USA i sin landsby. Inspirert sykler han i et forrykende tempo og kaster brevet inn i hagen til Madame og avisen over gjerdet til Monsieur. Postmannens sjef er fornøyd. Kurven for antall leverte brev går til himmels!
På slutten av filmen står postmannen ved en høystakk og grubler over det som har skjedd, han føler seg ille til mote og vet ikke helt hva som er galt, men noe er det.
Hos oss ble også økonomisk lønnsomhet og effektivitet satt i høysetet ved innføringen av New Public Management (NPM). Vi er veldig mange, akkurat som postmannen, som føler oss ille til mote over hvordan NPM har infiltrert arbeidet i velferdstjenestene over mange år.
Mange har hevet røsten: ansatte på sykehus, hos Nav, innen eldreomsorgen, helsevesenet, skolen og barnevernet. Foreldre, pasienter og pårørende. Til liten nytte. Kritikken blir ufarliggjort og individualisert. En avpolitisering av kritiske røster, som retter fokus på den enkelte ansatte og ikke på systemet.
Hvordan skal vi måle god nok omsorg? Hvordan skal vi måle at den andre føler seg sett? Hva er effektivitet i barnevern? Hvordan måle empati?
Vi teller og dokumenterer og rapporterer over en lav sko. Vi forholder oss til konkurranseutsetting, tilbyder og leverandør, avviksrapporter, målekort, sentrale styringsparametere, anbud og optimal tidsbruk. Rapporter sendes oppover i systemet, nye kontrollskjemaer mottas, og fylles ut. Profesjonenes egne faguttrykk for å gripe og begripe det komplekse feltet man jobber innenfor er milevis fra denne markedsinspirerte begrepsbruken.
Å oppnå og måle effektivitet i en bedrift som produserer bildekk og i velferdstjenestene, hvor målene er flertydige og ikke alltid enkle å tallfeste, er veldig forskjellig.
Selv om mange av forutsetningene for New Public Management ikke er til stede i offentlig tjenesteyting, vises det fra sentralt hold en utrolig standhaftighet, nærmest en ideologisk overbevisning om at dette er riktig vei.
Velferdstjenestens fotsoldater står daglig i krysspresset mellom markedstilpasning, og tid og ro til arbeidet. Det alvorlige er at handlingsrommet for å utøve skjønn, bygge tillit, kort sagt for å utøve et faglig forsvarlig arbeid, snevres inn. Mange opplever å måtte gå på akkord med sin faglige integritet. Her ligger kimen til utbrenthet.
Det har som sagt ikke manglet på kritikk. Men det preller av som vann på gåsa!
Etter lengre tids grubling ved høystakken, har vår postmann kommet frem til at noe må gjøres. Der er fagfolk på linje med ham: Noe må gjøres.
Men hva kan vi erstatte NPM med?
Spør de det angår, er det enkle svaret på spørsmålet.
Lærere, sosialarbeidere, sykepleiere, leger, hjelpepleiere, vernepleiere og mange flere har gang på gang sagt fra hvor skoen trykker, og kommet med forslag til endringer.
Skal vi finne gode løsninger må de som sitter på den andre siden av bordet, politikere og byråkrater, ha et ønske om å lytte og lære.
