Svigemors tunge

Jeg går hjemme i stuen. Kvinner på 1800 tallet, snørt i livet, silkekjoler. Higer etter pusten. Svigemors tunge i vinduskarmen. Stenger for innsyn og utsyn. Kjeder seg. KJEDER MEG.

 Kanskje du ikke har akseptert sykdommen, sier han. Sier hun. Som et mantra brukes ordet i helsevesenet. Underforstått: Du har ikke tatt realitetene inn over deg. Du må kjenne på sorgen.

 Legen ser. Sykepleieren ser. De ser modeller. Forskjellige faser man skal igjennom, for så å komme ut i den andre enden og deklamere: Jeg aksepterer. Og så blir du tatt opp som medlem av en innforstått sekt.

 Jeg har ikke vært beskjemmet over å sitte i en badstue uten bryst, at jeg ikke kom meg opp i et badekar at ansiktet er forandret eller at det luktet fra betente sår. Den eneste gangen jeg følte skam knyttet til sykdom var etter konfrontasjon med ordet – AKSEPTERE -.

 Du sa at jeg ville for mye. Jobbet for mye. Jeg satt på den andre siden av bordet. Liten. Skritt i linoleumsbelagte ganger. Mine. Gav gjenklang. Tunge tanker på slep. Rødgule eikeblader. Høst til trøst.

 Si meg hva gjør du for å få det til, kunne sykepleieren spurt, det er mange som deg, fortsetter hun kanskje, jeg er nysgjerrig på hvordan du fikser det. Sykdom er kjedelig, ville jeg svart. Jeg er oppfinnsom på hvordan få ting til, på tross av. Ja, nøden lærer naken kvinne å spinne, svarer hun kanskje. Hun spurte ikke. Ingen andre heller. Det er ikke store interessen for den individuelle erfaringen av hvordan sykdom oppleves og mestres.

 For å opprettholde en slags mening skriver jeg i dagboken, på lapper etter at jeg har lagt meg, setninger på venterommet til hjerteavdelingen. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver. Hvorfor det hjelper. For å opprettholde min egen Selvforståelse kanskje?

 Jeg ser alven fra den andre siden av Atlanterhavet, i vinduskarmen, halvveis bak Svigemors tunge. Hei, sier han. Hei, sier jeg. Det er viktigere å vite hvilken person sykdommen har enn hvilken sykdom personen har. 

Det var fint sagt, svarer jeg. Ikke jeg som har funnet på det der, men Hippokrates. Kanskje du kan minne legene på det?

 

 

 

 

 

 

Forrige
Forrige

Myndiggjøring

Neste
Neste

En spisspose med bringebærdrops