Det sitter nok i hodet

Mange år før jeg ble diagnostisert systemisk sklerose diffus form og brystkreft, var jeg plaget av kroniske ryggsmerter.

Skolemedisinen fant ingen diagnose. Ingen målbare tester som verifiserte min fortelling. Det lå mellom linjene at smertene kunne skyldes ... noe psykisk.

Lider du av flink-pike-syndrom? spurte de.

 Broren min, som også er lege, og med akkurat de samme symptomene i ryggen, ble aldri spurt om han kanskje led av flink-gutt-syndrom, eller at det var noe med hodet hans, som forklarte smertene. Han fikk tilbud om operasjon. Jeg fikk henvisning til en psykiater.

Til slutt fikk vi begge to hjelp av en kirurg i utlandet.[i]

 Jeg glemmer aldri første møtet med kirurgen som til slutt hjalp meg. Fortell, sa han.

Jeg begynt med generelle fraser. Nei, sa han. Nå går vi gjennom dagen. Helt konkret.

På den måten ble det synliggjort for meg selv, og for ham, hvordan smertene styrte dagene mine.

Så festet han røntgenbildene på lystavlen. Se her, sa han, og forklarte hva som var galt nederst i ryggsøylen, og som forårsaket smertene. Han vurderte de objektive funnene annerledes enn spesialisthelsetjenesten i Norge, og det viktigste; han vurderte de objektive funnene sammen med min beretning.

Det satt ikke i hodet. Det satt mellom ryggvirvlene.

 Jeg trodde aldri jeg skulle møte det-sitter-nok-i-hodet igjen, når jeg nå har den ene diagnosen etter den andre å vise til. Det er et tosifret tall diagnoser. Så langt har da også alle dører i helsevesenet vært vidåpne og jeg har fått all tenkelig hjelp. Det er jeg takknemlig for.

Men i en periode for noen år siden hvor jeg ble veldig dårlig og skolemedisinen ikke fant ut av det, skjedde det samme igjen: Ingen objektive funn på røntgenbilder eller i blodprøven, urinen eller grafer fra spirometri; når plagene ikke kan puttes inn i en diagnose, og du er kvinne, ja, da sitter det i hodet.

Denne forståelsen ble lansert fra en av institusjonene i spesialisthelsetjeneste og ble etterhvert til en sannhet også hos andre behandlere jeg møtte.

Det satt ikke i hodet. Det var kreft. Igjen. Malignt melanom med spredning.

 Uvissheten er ikke lett å bære for hverken lek eller lærd. Det er greit at man ikke vet. At man ikke finner ut av det. Helt greit.

Det er når behandleren lanserer svar som overhodet ikke gir gjenklang hos pasienten, at overtramp finner sted.

Nysgjerrighet er god medisin mot skråsikkerhet.

Mer om det i neste blogginnlegg.

[i] [i] Einarsson, J.H. og Einarsson, J. (2002) Må jeg leve med det? En helsedokumentar om kroniske smerter. Oslo: Gyldendal Akademisk