Å bli sett
Personlig kompetanse hos profesjonelle utøvere læres gjennom ferdighetstrening, veiledet praksis og refleksjon. Ikke i et auditorium.
Jeg er til kontroll hos legen som opererte fingrene mine. Ømme kalkuler under huden er én av konsekvensene av systemisk sklerose. Det er en krevende sykdom du har, sier hun. Jeg nikker. Det er mye du ønsker å bidra med sier hun, ja, sier jeg, og kjenner en klump i halsen, det er synd, sier hun, ja, sier jeg, og ikke et ord om å ha fokus på det positive. Hun skjønner nok at det er jeg god på, men bare dette: I en liten stund at hun anerkjenner.
Det var så lite som skulle til i møte med profesjonelle som gav meg følelsen av å bli sett, gav næring til verdighet og selvtillit i en krevende situasjon. Hjelp til å holde fast i meg selv mens sykdom herjet med kroppen.
Jeg er på rehabilitering. Jeg er fortvilet. Formen blir bare dårligere og dårligere. De har utredet hver krik og krok av kroppen min, men finner ikke ut av det. Om to måneder skal jeg få vite at det er kreft. Igjen. Denne gang med spredning. Men nå sitter jeg på sengekanten. Ser meg selv utenfra, sammensunket, redd og uten grep om noe som helst. Tenker bare på å legge meg under dyna. Det banker på døra og inn kommer en ung, kvinnelige lege. Hun har sitt lyse hår i en stor flette. Hun strutter av sunnhet og kraft. Hun stiller noen spørsmål, tar frem stetoskopet, skal til å lytte, men spør: Er du veldig sliten? Ja, svarer jeg, med grøtkvalt stemme. Vi kan ta undersøkelsen og noen skjemaer i morgen, du skal jo være hos oss i fjorten dager. Takk, svarer jeg. Hun tar med seg papirene og i det hun skal gå ut av rommet sier hun: jeg har lest journalen din. Det står respekt av hvordan du har klart alt dette. Respekt. Jeg legger meg under dyna. Ordet stryker meg over kinnet. Respekt. Jeg sovner.
En slik holdning til den som er hjelpetrengende handler ikke alene om ressurser eller mer tid. I bunnen ligger en genuin forståelse av hvilken betydning det har at du som hjelper evner å være tilstede, til å lytte, til å se. Til å oppfatte. De to nevnte eksemplene handler ikke om langvarige relasjoner, men korte møter. Jeg benytter disse tilfellene for å understreke betydningen av hjelperens tilstedeværelse uansett, som en integrert del av hans eller hennes profesjonelle jeg.
Og hvordan oppnår man en slik kompetanse? Utdanningen av profesjonene er kjernen i utvikling av personlig kompetanse. Det læres ikke i auditoriet men gjennom ferdighetstrening, veiledet praksis og refleksjon. Det er mer lønnsomt å samle flest mulig studenter i en stor forelesningssal og ikke alltid like mye gehør for at utvikling av personlig kompetanse som krever helt andre rammer.
Noen nyutdannede møter trygge rammer på sin første arbeidsplass med klar ledelse og tilbud om veiledning. En organisasjonen som har en forståelse for at utvikling av personlig kompetanse er livslang læring. Dessverre er det mange som ikke møter det.
