Nysgjerrighet er som en muskel, den må trenes

 Da jeg som pasient ikke ble trodd, ikke ble lyttet til, følte jeg meg så liten. Usynlig. Det lille som var igjen av MEG ble borte. Gikk opp i støv. Men hvorfor slo du ikke i bordet, sa en venn av meg.

For det første handlet det om at jeg var syk, hadde ikke krefter. Jeg prøvde. «Det kan ikke stemme,» forsøkte jeg å si. Ble ikke hørt. Legen bare duret i vei. Jeg gav opp. Fordi jeg ikke hadde krefter og fordi det lå lagret i underbevisstheten, kanskje de har rett. Det sitter nok i hodet.

Jeg sa ingenting. Jeg snek meg ned på rommet mitt, etter enda en undersøkelse. Skamfull. Tenk å lage så mye styr, og så sitter det i hodet.

Å bli trodd og bli tatt på alvor aktiverer styrke. Det styrker håpet om endring og bidrar til at man kan holde fast ved sitt selvbilde, midt opp i en tøff sykdomssituasjon.[1]

Det er greit at man ikke vet. Helt greit, skrev jeg i siste blogginnlegg. Det er når behandleren lanserer svar som overhodet ikke gir gjenklang hos pasienten, at overtramp kan finne sted.

Nysgjerrighet er som en muskel, den må trenes, skal filosofen Arne Næss en gang ha uttalt. 

Nysgjerrighet og ydmykhet er god medisin i forhold til eget fagområde, og i forhold til det medmennesket som sitter på den andre siden av bordet, som vi kaller bruker, pasient eller klient. 

Profesjonelle må skape en atmosfære for utforskning og hvor det er plass til å stille spørsmål.

 Da spørsmål er følsomme, impulsive og ofte tåpelige, er de gjerne nøye med hvor de stilles.  De visner i en atmosfære preget av makt, velstand og gammel stein[2].

 Jeg lå på en benk på et sykehus. Sykesengen stod ved siden av. Jeg så hovedpulsåren min i svart og hvitt på skjermen. Om de skal operere deg noe mer kan du hilse og si at hovedpulsåren er fin, sa legen. En eldre, vennlig mann. Han tok ut kanylen og satt på en plastmansjett. At pulsåren er bra, det vet jeg, men ellers er det bare toppen av isfjellet vi vet noe om. Menneskekroppen er et mysterium, sa han, og gikk for å ringe på en portør.

 Ja, det er i sannhet lite vi vet. Desto viktigere er det å ha en nysgjerrig tilnærming til det arbeidet som skal utføres. Og husk hva Arne Næss sa: Nysgjerrighet er som en muskel, den må trenes.

 [1] Einarsson, J.H. og Einarsson, J. (2002) Må jeg leve med det? En helsedokumentar om kroniske smerter. Oslo: Gyldendal Akademisk

[2] Wolf, Virginia (2002) Om å være syk, sd.248 i Indiskresjoner og andre essay. Oslo: Pax Forlag