En rømling fra psykiatrien
Jeg glemmer aldri dagen da en av pasientene rømte fra Gaustad psykiatriske sykehus. Ønske om frihet må ha ligget et sted i den gamle skrotten selv etter alle de årene hun var innstengt. Nesten et helt liv.
Sykepleieren låser opp til sovesalen. Det er to rader med senger, en på hver side av midtgangen. Kanskje tretti pasienter tilsammen. Ikke ett eneste skjermbrett mellom sengene. Ingenting. Vi er på langtidsavdeling for kvinner, Gaustad psykiatriske sykehus. Jeg har fått jobb som ufaglært pleiemedhjelper. Dette er min første vakt. Jeg står der, helt nummen. Det lukter urin. Svette. Innestengt. En kvinne sitter apatisk på sengekanten, en annen ligger i fosterstilling atter andre sover. En kvinne langt nede i salen uler. Ikke et eneste sted å være for seg selv.
Hun der skal trilles inn i vaskerommet, sier sykepleieren, og peker mot en eldre kvinne. Jeg går bort til sengen hennes. Hei, sier jeg, de blasse øynene hennes ser på noe bortenfor meg og hendene tviholder på dynen. Hun er så tynn, jeg kunne med letthet ha løftet henne. Ta av nattskjorten hennes, sier sykepleieren, som står bøyd over en annen seng. Men, sier jeg, da er hun jo bar oventil. Det er enklere sånn, sier sykepleieren. Etter en stund er raden av kvinner flyttet til badet, med den eneste forskjell at de nå er nakne. Så forflyttes alle langtidspasientene til frokostsalen.
Det var enkelte leger, sykepleiere og pleiemedhjelpere som viste en stripe av menneskelighet, men systemet var gjennomsyret av uverdighet. Kvinnene ble foret, vasket og medisinert. To pasienter hjalp til i daglige gjøremål. De hadde vært på denne lukkede avdelingen i tretti år. Gratis arbeidshjelp. Så når vi sjokkeres over forhold andre steder, er det greit å minne seg selv på at dette ikke er mange tiår tilbake.
Jeg møter Gro på vakt neste morgen. Hun har fast stilling som pleiemedhjelper og er et frisk pust i de klamme korridorene. Det er blitt vår og det vil gjøre godt for pasientene å komme ut. Solen skinner jo for oss alle, uansett sinnets tilstand, sier Gro. Men nei, det er ikke til å tro, men svaret er nei, vi får ingen rampe til å legge over trappen. Vi protesterer, skriver til overlegene, for å snakke til dem, altså overlegene, er en umulighet. De går visitten. Alvorlige menn i hvite frakker. Enser ikke oss med et blikk. Men legestudentene er allerede en del av klanen, og får oppmerksomhet. Vi vinner. Rampen kommer til slutt på plass.
En dag har én av pasientene rømt. Det er full oppstandelse. Gro og jeg blir sendt ut for å lete. Ønske om frihet må ha ligget et sted inne i den gamle skrotten, sier Gro, og smiler. Jeg vet at Gro har en forkjærlighet for rømlingen. Vi har gått ganske langt bort fra Gaustad da Gro peker på en benk og sier: vi setter oss. Men, vi bør vel .... sier jeg. Vi sitter her, gjentar Gro, og la oss håpe at ingen finner henne.
