Familieråd
Metoden Familieråd ble første gang presentert for barnevernfeltet i Norge på den nordiske barnevernkongressen i Trondheim i 1994. Fagfeltet var, da som nå, opptatt av å diskutere og prøve ut modeller som på forskjellig vis kunne øke brukermedvirkning.
Jeg var tilstede da Peter Marsh fra University of Sheffield presenterte metoden Familieråd. Denne metoden med å involvere slekten, var noe helt nytt i barnevernsammenheng. Året før hadde jeg avsluttet hovedfag i sosialt arbeid. Jeg hadde erfaring fra det kommunale barnevernet og fra, det som den gang het, fylkeskommunen, hvor jeg arbeidet med fosterhjem.
Jeg hadde lenge kjent på at måten jeg/vi arbeidet på ikke alltid var slik det burde, uten at jeg klarte å sette ord på det. Peter Marsh var en formidabel formidler og denne forelesningen ga meg svar på mange av mine grublerier.
Det som gjorde mest inntrykk var, at metoden ga muligheten til å prøve ut en større grad av brukermedvirkning innenfor kjernebarnevernet. Den stringente oppbyggingen av modellen representerte en «plog» for å prøve ut nye veier. Ut fra mitt kjennskap til feltet så jeg det som en fordel, at praktiseringen av modellen så å si tvang frem nye handlings- og samhandlingsmønstre mellom barnevernsarbeideren og familiene.
Dette var en viktig årsak til at jeg våren 1998 kontaktet Nova med forespørsel om instituttet var interessert i å igangsette et slikt forskningsbasert utviklingsarbeid. I samarbeid med Kikkan Ustvedt Christiansen, som var forsker ved Nova, utarbeidet vi en søknad om et forprosjekt.[i] Vi fikk med oss fem dedikerte barneverntjenester til den første utprøvingen av familieråd i Norge.[ii]
Men det var ingen lett affære å presentere familieråd for det kommunale barnevernfeltet. Ofte ble jeg møtt med at «det går aldri an å samle ‘disse’ familiene, det er risikofylt for barnet å delta, tenk på den «sosiale arven», og så videre. Jeg var overrasket at så mange reagerte med forutinntatte holdninger, uten en gang å sette døra på klem og spørre om dette kanskje kunne ha noe for seg. At man er skeptisk er fult forståelig, men det betyr ikke at man også kan være spørrende. Nysgjerrighet er som en muskel, den må trenes, skal filosofen Arne Næss en gang ha uttalt.
Jeg kunne aldri drømt om at familieråd skulle få den utbredelsen det har fått. I den grad at familieråd blir anbefalt brukt automatisk når det f.eks er på tale at barn må flytte. Men er det den riktige måten å bruke familieråd på?
Hva enten det er familieråd eller andre metoder/tilnærminger det er snakk om, må vi vokte oss for at det ikke «bare» er en rutine som skal implementeres, noe som skjer automatisk, men at det alltid ligger en grundig vurdering bak.
[i] Einarsson, J.H. (2002) Familieråd som metode i barnevernets beslutningsprosess. NOVA rapport 9\02
[ii] Einarsson, J.H. og Nordahl,T. (2003) Familierådslag. Nasjonal plan for utprøving og evaluering av metoden familierådslag. NOVA Skriftserie 03\03.
