Jeg glemmer aldri Rosa

Hennes rake holdning. Hennes integritet.

 I 2008 var jeg på oppdrag for Redd Barna i Skopje, Makedonia. Jeg samarbeidet med det lokale UNHCR-kontoret. Målgruppen var romfolk som hadde flyktet fra krigen i Kosovo til Makedonia. Vi hadde funnet lokaler i Suto Orizari, en bydel av Skopje, som egnet seg til fritidstilbud for barn. Og et sted hvor skoleungdom kunne få hjelp med skolearbeid.

 I dag er det møte med kvinneforeningen. Uten deres velsignelse lar ingenting seg gjennomføre hva angår barn og unge, var jeg blitt fortalt. Greit. Vi tar et møte.

Jeg ankommer Suto Orizari[i] sammen med min medarbeider, som også er tolk. Vi stopper foran rådhuset, en velholdt og stor mursteinbygning. Idet jeg skal til å gå opp trappen sier min medarbeider: «Nei, det er ikke der, det er her». Han peker på en container. HVA? Rådhuset tilhører romfolk fra Makedonia og flyktningene må bruke container.

 Jeg går inn. Kvinner sitter overalt. Noen få menn. Det er satt frem et bord til oss. Det er klamt. Ingen vinduer. Lite lys. Jeg setter meg ned. Tar frem notatboken og ser på de fremmøtte. Velkommen hit, jeg skal ...

 «Dere hjelpearbeidere, som kommer hit og lover det ene og det andre. Det skjer ingenting.» Hun heter Rosa, hvisker min medarbeider. Hun er leder av kvinneforeningen. Det skjer ingenting. De andre nikker. Det er stille. Hun rister på hodet. Rosa er brystfager, sitter med armene i kors og borer blikket i meg. Rommet er fylt av mistillit til meg, og det jeg representerer.  

 Hun har så rett, tenker jeg. Her har de vært i mange år. Hjelpearbeidere kommer og går. For Rosa er jeg ikke noe mer enn en brysom flue som hun, med et lite vink, kan bli kvitt og med hele forsamlingen på sin side.

 Jeg ser rett på Rosa. Du har rett, sier jeg. Men kan jeg få litt tid til å forklare hva tilbudet går ut på. Hun nikker. Jeg kjenner blikket hennes. Forfatter meg i korthet og avslutter. Hva om dere gir oss tre uker, at dere lar de frivillige få gå på hjemmebesøk, sjekke ut behovet. Lokalet har vi, gi oss en mulighet, har vi ikke lykkes innen tre uker, skal jeg gi meg.

Etter en time i en overopphetet container får vi til en våpenhvile. I bilen tenker jeg på uttrykket ‘If you can’t beat them, join them’.

 Jeg glemmer aldri Rosa. Hennes rake holdning. Hennes integritet

[i] Suto Orizari er en av ti bydeler, som utgjør Skopje, hovedstaden i Makedonia. Her er over åtti prosent av befolkningen romfolk. Suto Orizari er den eneste lokale, administrative enheten i verden hvor det offisielle språket er romani.