STARI MOST

 Mannen sitter i hagen hvor han en gang ropte: Se på min paraply! Han holdt rabarbraen over hodet og løp gjennom gresset. I hagen hvor tomatplanter en gang vokste i solveggen, veden var stablet under presenningen og duften fra nystekte börek med spinat og fetaost smøg seg inn i neseborene. Skapte ørsmå bevegelser i munnviken. Han sitter i hagen hvor naboer kom for en kopp kaffe. Eller en slivovits.

 Mannens ansikt er smalt, huden hard som voks og øyenhulene ligger dypt i hodeskallen. På hodet har han en svart strikkelue. Han sitter med beina i kors, over dem ligger et fillete pledd. Det er vindstille. Ravnene svever i store sirkler. Fuglenes vinger som sørgekapper mot den blå himmelen. Han tegner sirkler i sanden.

Hårlokker.

Myke og skinnende.

Blikket hans er vendt innover.

 Han likte å sitte på trestubben, nederst i hagen. Der var utsikten best. I kveldsmørket så Mostar ut som et blinkende teppe, og lik en kloning av jorden hang fullmånen på himmelen. Han var eldst i en søskenflokk på fem. På trestubben kunne han sitte og drømme seg bort, før mor eller far ropte. Det var alltid noe å gjøre, hogge ved, plukke plommer, luke mellom jordbærplantene eller passe småsøsken.

Noen kvelder dro han ned til byen og satte seg ved elvebredden, rett ved Stari Most, ”den gamle broen”. Helt siden han var liten gutt har han vært fasinert av broen. Den var bygget for århundrer siden.

Hvordan klarte de å reise stillaset? Hvordan klarte de å flytte på steinen? spurte han faren, som ikke hadde svar, men fortalte gutten sin at Stari Most var den lengste enkeltspenns buebroen i verden da den ble oppført, og det tok ni år å bygge den.

 Han satt på huk ved bredden av elven Neretva. Ørsmå perlemorslignende krystaller skinte i sollyset mellom runde steiner, og trærne speilet seg i turkisgrønt vann.

Han så på broens bue.

En port, tenkte han.

Han tittet inn.

I fremtiden.

Han hadde fått plass på universitetet, skulle studere arkitektur. Skyenes blekfiolette farger fløt på elven. Nye skudd på trærne. En mørk klang fra jordens indre vibrerte i den vindstille dagen.

 Han reiste seg fra elvebredden, gikk over broen og inn i gamlebyen. Sammen med venner streifet han på brosteinsbelagte gater, drakk tyrkisk kaffe, spilte kort, slo av en prat med skomakeren, spiste pitabrød og snakket om det som kunne bli. Da han var alene i den gamle delen av Mostar, stakk han innom onkelen, som var blikkenslager og solgte potter og panner og ovner fra det lave trehuset som lå vegg i vegg med de andre butikkene. De drakk te og snakket om at han kanskje kunne ta siste studieåret i utlandet, når jeg kommer så langt, sa han.

Hvor? spurte onkelen.

Vet ikke, sa han, men kanskje Canada. Tror du det går an?

 Alt går an, sa onkelen, og fyrte opp en ny sigarett.

 Noen dager stakk han innom sin faste kafé. Han likte å sitte alene, tenke på det som kunne bli.

En kveld var hun der. Hun var kledd i hvit bluse med stofftrukne knapper på mansjettene og sort vest med gullbroderier. Ravnsvart hår. Blusen var utringet, kragebeinet hennes som en utskjæring på den glatte huden. Han fikk ikke puste. Hadde aldri sett slik skjønnhet. Hun kom til bordet og tok opp bestilling. Han pekte på nummeret på menyen, og tittet opp på henne, øynene hennes mørkebrune. Hun smilte til ham.

Vil du ha fem eller ti cevapi, spurte hun. Jeg tar ti, sa han, og et glass yoghurt. Han tenkte på sandkakesmuler da hun smilte til ham igjen. Slikke ytterst på fingeren og stryke over kakefatet.

Smakte det, spurte hun, og lente seg over ham. Hm, sa han. Lukten av løk og stekt pølse og lukten av håret hennes, som engsoleier. Smakte det? Hm, svarte han. Hver gang hun spurte. Hver gang hun bøyde seg over ham.

Vil du ha noe mer? spurte hun, og lo. Hva ler du av? spurte han. Barten, svarte hun, og tok pekefingeren sin nesten bort på overleppen hans, nesten, og han tok servietten og tørket bort yoghurten. Hun løsnet hårspennen. Håret hennes la seg som løkkeskrift over den hvite halsen.

 Han kom hjem og satte seg nederst i hagen. Skuet ut over den blinkende byen og tenkte at han kunne fortelle henne om mostari. Hva er det? ville hun spørre, for hun visste ikke det. Mostari er brovoktere, kunne han svare og kanskje la fingrene gli gjennom håret hennes, når han bare fikk mot til å spørre henne om å bli med til elvebredden. De kunne sitte sammen på et pledd, speile seg i elvevannet, og han kunne peke mot nordøst og si: Se der er Helebija-tårnet. Det er en av brovokterne. Å, så mye du vet, ville hun kanskje si. Så kunne han be henne snu seg mot sørøst, og kanskje streifet han borti armen hennes, og han kunne si: Se, der er Tara-tårnet, det er den andre brovokteren, når han bare fikk mot til å spørre henne om å bli med til elvebredden, og moren kunne lage en kurv med börek.

De kunne sitte på pleddet, se på Stari Most, og elvevannet kunne farge fingertuppene deres blå. Skjøre drømmer under tynn hud. Blikket hennes fylt av skyenes blekfiolette farger, og han kunne vise henne at bekkeblomstens blader er hjerteformet. Når han bare fikk mot til å spørre henne.

Mannen ser opp på ravnene som svever i store sirkler, så lander de på det som en gang var en stuevegg hvor det hang bilder av mor og far, brødre og søstre, besteforeldre; broderte klokkestrenger og diplomer fra jaktklubben. Mannen tar en kvist fra haugen ved siden av seg. Lar den ligge en stund i fanget, på det fillete teppet. Med ett kaster han pinnen på en større haug foran seg. Slik har han sittet siden han kom, kaster pinner fra en haug til en annen.

Da ravnene så mannen komme gående oppover åsen, hørte de skriket som fulgte ham. Som et evigvarende rop i landskapet. Overdøvet ravnenes egne hese, metalliske lyder.

 Mannen tar en ny pinne, fikler med den og lager streker i sanden, kaster den fra seg. Tar neste pinne fra haugen og kroter videre i asken. Langsomt regn. Pinnen rundt og rundt, i den fuktige jorden.

 Han tegner sirkler i sanden, som hårlokker.

Myke og skinnende.

Blikket hans er vendt innover.

Sammenrast.

 Sola er i ferd med å gå ned. Skyggene i mørket trer frem. Skriket hennes, som en evigvarende tone.

 De la henne på kjellergulvet. Flerret av skjørtet, og idet han sanseløs trengte inn i henne rev hun av bindet de hadde knytt over munnen. Skriket hennes i hodet hans, først som en vag tone, så sterkere og sterkere, lot seg ikke drukne i brennevin, lar seg aldri utslette, lukten av håret hennes da han la seg over henne, da hun bøyde seg over ham og spurte, smakte det? Var det hennes lukt han hadde kjent i kjellerrommets fuktighet? Skyggen hennes i ham. Nei, sa de, som en etter en hadde trengt inn i henne, hun hadde ikke ravnsvart hår. Nei, sa de, da de gjentok udåden på en åker, i et utbombet hus, ja, sa de, hun hadde sort hår og lyst hår og blå øyne og brune øyne og redsel i blikket da de trengte seg inn i henne i skogholtet hvor hun prøvde å finne ved.

Stjernene sluknet.

 Ikledd sine sørgekapper svever ravnene under himmelhvelvingen. De ser mannen tegne løkker i jordsmonnet, om igjen og om igjen. Han ser mot himmelen. Ravnene hører skuddet før de ser støvet stige. Skriket stilner. Slukt av fjellet.

Det blir svart. Himmelen uten stjerner.

Ravnene dekker ham med kvister, svever på den jamrende vinden som blåser gjennom vinduenes gapende hull. Ingen så det komme. På sortglinsende vinger flyr de over utbrente landsbyer.

——————————————————————-

Novellen er tidligere publisert i Magasinet Stemmer 2/2016

Juryens uttalelse:

Stari Most er en kort, kraftfull og fortettet novelle om menneskelighet og grusomhet, og som står støtt i sitt eget landskap. Språket er preget av et originalt, billedskapende blikk for verden. Den maner frem både streke lengsler og dyp sorg over verdens tilstand. Den begynner varsomt for så å sjokkere, men uten grove virkemidler; den behandler sitt tema med dempet, ærlig empati. En liten novelleperle.

Jury: Gro Dahle, Morten Harry Olsen, Tine Kolstad