Ablatio mamma

Jeg sitter i hagen med mitt barnebarn. Hun har lyst hår som rekker til midjen. Blomstret sommerkjole. Rød neglelakk på bittesmå tånegler. Solen står ennå ikke midt på himmelen. Dagen er åpen. Jeg vil fortelle henne om operasjonen, at de fjernet det venstre brystet. Jeg kan ikke bade. Vi hadde avtalt at jeg skulle lære henne å svømme. Første svømmeleksjon skulle være i dag.

 Nå skal vi lese om Pippi Langstrømpe og jeg vil ha dette snakket overstått.

Du vet at amma har vært på sykehuset, sier jeg. Hun kaller meg amma, det islandske ordet for bestemor.

Hm, sier hun, og ser på Pippi med apen herr Nilsson på skulderen.

På sykehuset måtte de ta bort det ene brystet mitt. Hun snur seg mot meg.

Akkurat som oldefar, sier hun, og blar om i boka.

Men, han fjernet vel ikke …

Oldefar mistet benet. De måtte skjære det bort, og vet du hva amma, han får det aldri tilbake.

Ja, akkurat som oldefar ikke får benet tilbake, så får ikke jeg brystet tilbake.

Det gjør ikke noe, sier hun, setter seg nærmere meg og spør: Skal vi lese nå?

Det skal vi.

Mitt andre barnebarn kommer løpende, også hun i lett sommerkjole, og kryper opp i sofaen. Hvorfor har du sko på, spør storesøsteren. Det er altfor varmt med sko. Hun svarer ikke. Jeg ser rosa halvsokker med blondekant.  Hun fikk dem i går. Hun vil også høre om verdens sterkeste jente. Pippi som kan løfte hesten over hodet.

 Jeg lukker boken og tenker at vi tre kan sikkert også løfte en hest over hodet, om det skulle vise seg nødvendig.