En kolibri

Hvordan går det?

Det spørsmålet har jeg fått mange ganger. Alltid godt ment, og så sier jeg at, joda, nå går det bedre, og så sier jeg noe om cellegift, om kløe eller at alle blodprøver er bra, men jeg føler meg så trøtt.

Du ser godt ut. Ja takk for det, svarer jeg, når er neste kontroll, spør hun, jeg svarer ikke, hun ser på meg, tar en slurk av kaffen og forteller om en venn som også har fått kreft og så sier hun at det er bare å si ifra om det er noe hun kan gjøre. Takk for det, svarer jeg, og tenker at nå ble min helse fokus enda en gang.

Det er mitt ansvar å si ifra. Jeg får det liksom ikke til, det er jo så godt ment. Jeg kjenner meg som en liten hjelpetrengende dame med kamferdrops og handlenett.

 Jeg vil heller snakke om boken Elskede av Toni Morrison som jeg nå hører for andre gang, filmer jeg har sett, energien vi kan finne ved foten av Snæfellsnesjökulen på Vest- Island. Jeg vil bruke dagens tilmålte energi til annet enn å snakke om helse.

 Du kan bare si døden, døden, døden, sa min skrivevenn Eva, da jeg snakket med henne om dette.

Hva, spurte jeg, forundret.

Astrid Lindgren snakket med sin søster i telefonen hver dag, sa Eva, og da de ble eldre ble jo helsen litt skranten. En hofte eller et kne måtte byttes ut. Tunge øyelokk heises opp. En liktorn måtte fjernes. Astrid ville ikke bruke deres dyrbare telefontid på dette, derfor startet hun telefonsamtalen med følgende: døden, døden, døden. Og med det anså hun seg ferdig med alt helsesnakk.

 Om du er ung og det ikke dreier seg om tunge øyelokk eller en hofte som må byttes, kan det likevel være greit å tenke på at vi trenger livgivende og energiske samtaler med venner.

Ikke minst når vi er syke.

En prat om kolibriens evne til å henge stille i luften er god medisin.