HIMMELEN HAR TRETTEN STJERNER

I det solen stiger som en blodrød appelsin på horisonten trasker Juan avsted. Det gjelder å være tidlig ute for de beste varene, de som kan omsettes til klingende mynt, kommer med de første søppelbilene.

Juan kommer frem til søppeldynga og ser fluene sverme rundt de barna som allerede er der. Bittesmå, klebrige støvkorn kryper inn i øreganger og nesebor. Inn i øyne og munn. Stanken legger ikke barna merke til lenger. Støvet legger seg over søppelbergene. Kamuflerer menneskenes levninger med et svart slør.

 Når søppelet tømmes ut er det alles kamp mot alle. Barna sloss om avfall de kan selge til kjøperne som sitter på falleferdige plaststoler i randsonen av fyllingene.

Juan slåss ikke.

Han ser.

Det er det som gjelder: Å se.

Som en hauk spotter han plastikk og sykkelslanger. Alt som kan bli til brød eller kanskje en blyant. Han tar avfallet opp med hendene, eller med stikken. Putter det i posen som henger skrått over ryggen. Men det er kobberet som glitrer i rødoransje der det ligger mellom potetskrell og bleier, bildekk og tøyfiller som Juan prøver å få øye på. Kanskje det er smuler fra solen som har falt ned på avfallsdyngen, undrer Juan, og plukker opp kobbertråden. Han ser et nytt lysglimt i bosset. Lynraskt spidder han den sølvskimrende aluminiumen. Halvveis gjemt under en gammel avis.

 Da pusten til pappa var vanlig, da pappa var frisk dro Juan og faren til byen med metallet. De solgte kobbertråder og aluminium til en kjøper som gav bedre pris enn de som sitter ved søppelbergene.

 Juan kan lese og skrive. Han har også sett verden. Rullet ned som en gardin. Læreren pekte med en stokk på Kina og Japan. Kenya og Egypt. Så husket han ikke flere land da han fortalte det til faren. Han vet også at de små boblene som bor i vannet har et navn. Han heter Juan. Boblene heter Oksygen.

Og vet du hva pappa, sa han, da de gikk hånd i hånd hjem fra skolestua: Når vi blander gult og rødt så blir det oransje. Er ikke det rart?

Juan går hjemover. Kobberet ligger i lomma hans. Ikke i posen som henger skrått over ryggen. Han kjenner dårlig samvittighet som et stikk i hjertet, for han skal bruke kobberet selv. Ikke selge det. Juan går inn til pappa, tar vann fra kannen og vasker ham i ansiktet. Faren gir fra seg noen lyder. Du må bli frisk, sier Juan, og kjenner gråten presse på. Du må spise, sier Juan, og kjenner gråten presse på. Faren får i seg litt vann og sovner igjen.

Juan tar frem skriveboka. Ikke den fra skolen, hvor alt må være vannrett akkurat som snoren faren trekker over mursteinene før han legger et nytt lag med mørtel, de få gangene det er en jobb å få. Det er viktig at murstein og bokstaver hviler på en loddrett linje. P´ en må balansere på ett bein, mens A´ en står støtt på sine to bein.

Nei, skriveboka Juan nå holder i hendene er bare hans. Det er ingen lærer som setter rød strek over en P som falt litt fremover eller drar i I´ en fordi den ikke strekker seg langt nok mot linjen over.

 Juan husker da de satt på utsiden av skuret de bor i. Faren med sigaretten i munnviken, og han, tett inntil. Vær så god, sa faren, og gav ham skriveboken. Den er til deg. Du skriver hva du vil, men jeg skal bestemme den første setningen. Juan hentet blyanten.

Skriv: Himmelen er for alle, sa faren. Juan tittet opp på faren. Hvor kom de ordene fra? Faren snakket da aldri sånn. Nå sitter Juan og blar i boken: Himmelen er for alle står det på den første linjen. Og månen og stjernene står det på den andre linjen. Det er det han som har tilføyd.

 Juan sitter ved siden av pappa, tørker pannen hans og ser månens melkehvite lys sive inn mellom bølgeblikkplatene, gli gjennom luften og sveve over jordgulvet.

Juan vet at mennesker også kan sveve.

Det har han sett. For mannen han tittet på, bak tunge fløyelsgardiner, fløy nesten opp til stjernene.

 Juan kjenner på pappas panne. Den er varm og pusten kommer rykkvis. Sånn har pappa ligget i mange dager. Eller er det uker? Men snart blir han frisk. Det er Juan sikker på.

 Han legger hånden sin på pappas sterke arm, den som rister matter, rører rundt i kjelen, holder ham i hånden og hytter neven mot himmelen. Pappas hånd som fører røyken til munnen, de få gangene faren kan unne seg en sigarett. Den andre armen til pappa ble igjen på slagmarken.

 Er det bare karrig jord som dekker slagmarken, eller vokser det et tre på pappas arm, undrer Juan. Det må være en kjempestor eik. Eiketreet med sine taggede blader vokser på pappas arm, det er Juan sikker på. Og nå kan eikenøttene slippe skålen, falle til marken. I fred for kuler og granater. Noen soldater kom hjem. Med eller uten bein og armer. Hjertet var istykkerrevet i dem alle, og de husker ikke lenger hvem de kjempet mot, eller for.

Juan brer pleddet over faren, kjenner gråten presse på. Han går ut, legger seg på alle fire, rugger på hellen de pleier å sitte på og steinhellen løsner. Han skyver hellen litt til side, stikker hånden ned og tar opp en hvit plastnellik og posen med stjerner. Det stikker i hjertet. Han burde gi alt metallet han finner til faren.

Det var etter at Juan så mannen sveve at tankene hans begynte å strekke seg ut fra søppelbergene. Strekke seg ut fra blikkskuret og skolestua. Tankene strakk seg nesten opp til himmelen før de dalte ned i skriveboken. Han skrev om bukser med press og blankpussede sorte sko. Tynne sommergardiner og en blomsterpotte. I en vinduskarm. En nellik i et knapphull.

Jeg begynner med himmelen, tenkte han, da han første gang la en metallbit på steinhella og hamret den flat. Så skar han ut en stjerne. Han teller. Han har tolv stjerner av kobber og aluminium. Han legger stjernene i søla foran skuret de bor i og månelyset skinner på det som en gang var en blikkboks, en skrue, en bit av en takrenne. En kniv. En kant av en høvelbenk. Han tar kobberbiten opp fra lomma og lager en ny stjerne.

Juan og faren reiste alltid inn til byen med metallet, de fikk bedre pris der. Nå ligger pappa alltid hjemme, strever med å puste. Juan må gå alene til byen og en dag tok han en omvei. Han så blankpussede kobberskilt skrudd fast på hvitkalkede vegger. Han så plener og palmer bak høye smijernsgjerder. Han så en gutt på en sortlakkert sykkel. Ringeklokke på styret.

 Så med ett hørte Juan rytmiske slag. Han stoppet opp. Det hørtes ut som lyden av en pinne mot en blikkboks. Han fulgte lyden og snek seg inn døren, ble nesten borte under den store lysekronen i hallen. Han stod helt stille. Lyden kom derfra, bak de røde fløyelsgardinene.

Han tittet inn. På et lerret, mye større enn rullgardinen i skolestua, så han en mann. Sorte lakksko, press i buksene, glattkjemmet hår. Hvit blomst i knapphullet. Mannen tappet foten i gulvet. Med tåen og hælen laget han rytmiske lyder. En stor, stiv hatt på hodet. Juan hørte musikk som vinden mot bølgeblikkplater.

Da skjedde det: Mannen svevde. Landet. Nye rytmer med tåen og hælen. Svevde igjen. Over gulvet. Nesten opp til himmelen.

Juan kom ut på gaten igjen. Han stod som forstenet. Det var blitt kveld. Han tittet opp. Stjernene på himmelen.

Tolv stjerner skinner i søla. Juan fester plastnelliken i brystlommen. Tar noen skritt. Svever over sin egen himmel. En dag skal jeg smelte jern, feste det under skoene. En dag skal jeg danse. Under tak. I ly for vinden. Pappa i salen. Også han med hvit blomst i brystlommen. Juan legger den trettende stjernen i søla og går inn til faren.  

Nå blir pappa snart frisk, tenker Juan, for han hører ikke lenger den rykkvise pusten i det han går inn.

Pappa? Juan rører ved armen som kom hjem. Bli med ut.

Jeg skal vise deg himmelen.

Vår himmel.

Pappa?

Månen lyser på tretten stjerner.