Plukkfisk

Skal vi ta heisen, spør han. Han har kontor i annen etasje. Sist jeg var her – mitt første møte med NAV - sa jeg kjekt: Vi tar trappen. Han så hvordan jeg sleit meg opp trappene. Vi går ut av heisen og inn på hans kontor. Hvordan er det med deg? Jeg klarer nesten ingenting, svarer jeg, men det blir sikkert bedre. Han nikker. Bare det å få sendt et meldekort er som å bestige et fjell. Vi snakker sammen om løst og fast. I det jeg skal gå sier han: Du kan slippe å sende inn meldekort. Takk, svarer jeg.

 Tiden går. Den nye saksbehandleren er en ung dame. Vi sitter inne i et avlukke av glass, på hver vår side av et stort bord. På bordet står en vase med tulipaner laget av tre, de er malt røde. Neglene hennes er lakkert i grønt.

 vi må kartlegge din restarbeidsevne/sier hun/ser på skjemaet/ det har trekant, firkant og sirkel/ som bankebrettet til sønnene mine/ de hamret i vei/prøvde sirkelen i den rektangulære åpningen/det gikk ikke/ men både barna og NAV fant ut av det/sirkelen fant sin sirkel/firkanten sin firkant og rektangelet sitt rektangel

 jeg er en rest/noe som er til overs

som mammas plukkfisk

mamma oppbevarte rester i Tupperware bokser

jeg blir oppbevart i et digitalt skjema

For å kartlegge din restarbeidsevne må du delta på arbeidsavklaring eller arbeidsopplæring, sier hun. Jeg rister på hodet. Dette må alle gjennom. Vi har tilbud om jobb i kantine, legge frukt i kasser og … Jeg kan få oppdrag i morgen, sier jeg. Det er ikke problemet. Problemet er at jeg er syk. Alvorlig syk. Vi kan se hva vi kan finne, fortsetter den energiske saksbehandleren. Jeg trenger det ikke, sier jeg, og kjenner gråten presse på, jeg vil ikke gråte. Ikke her. Jeg klyper meg i låret.

Hvis været tillater det kan jeg gråte i morgen/ etter klokken fem/ bak skjulet.